Dag: 8. desember 2021

Legging av Torvtak

Vekt

Tekking med torv stiller spesielle krav til takkonstruksjonen. I tillegg til vekten av torvlaget, må man også ta hensyn til snølasten. Bærekonstruksjonen bør derfor beregnes og dimensjoneres spesielt. Vekten av 150 mm torv er ca. 130 – 300 kg/kvm, avhengig av nedbørsmengde, vanning og type torv.

Forventet levetid

Membran har forventet levetid opp til 30 år.

Vedlikehold

For å få et vakkert torvtak som holder seg år etter år, er det viktig med årlig vedlikehold. I løpet av det første vekståret vil taket etablere seg og du vil få et grønt og fint torvtak. Gresset som vokser opp vokser raskt og vokser seg høyt. Raigras er en ettårig art som etterlater seg mye dødt gress som må fjernes. Det er viktig at gresset slås, slik at de varige gressartene får god tilgang til lys og luft. Vann er også avgjørende for at frø skal spire. Det er derfor viktig at ikke taket står tørt i lengre perioder, men gjennomvannes jevnlig. Når taket er etablert, er det viktig med årlig vedlikehold. Det innebærer at en enten vår eller høst slår taket og fjerner død gress. I tillegg er det viktig å gjødsle taket. Det gjøres om våren like etter at snøen er gått eller ut på sommeren. Gjødsel tilfører jorden næring samt bidrar til å holde mosen borte fra taket. Det er også viktig å fjerne busker og trær. Disse skal ikke rives opp med roten, men klippes av med en rosesaks el. Det kan også være lurt og «lufte» taket slik at røttene får tilgang til luft. Det gjøres ved bruk av ei jern rive som stikkes i jorden med små mellomrom og rugges frem og tilbake.

Legging av Skifertak

Vekt

Ca. 40 kg pr kvm.

Undertak

Takpapp av god kvalitet (skal holde i 100 år +), sløyfer og lekter, takfotbeslag.

Forventet levetid

> 100 år.

Vedlikehold

Nei – normalt ikke nødvendig.

Torvtakets historie

Tak kan ha vært tekket med never og jord i uminnelige tider. Jordgammer er essensielt sett never og torv over et reisverk. Antagelig ble langhusene fra forhistorisk tid vanligvis tekket slik, i hvert fall etter at klimaet ble kaldere i eldre jernalder, omkring 500 f.Kr. Strå, lyng og andre vekster kan også ha vært anvendt, buntet sammen i tykke lag. Da lafteteknikken ble importert østfra i vikingtiden og snart fortrengte stavverk som dominerende byggemåte, førte det neppe til endringer i så måte.

Gjennom middelalderen fortsatte de fleste hus å være tekket med torv. Tak som var for bratte, slik som på kirker og naust, ble helst tekket med bord eller spon, mens skifer kunne bli brukt til fjells, og bly på noen få kirketak. Men torvtak med never var regelen.

I bygdene var torvtak nesten enerådende til langt inn på 1700-tallet, med bordtak som et alternativ, særlig etter at oppgangssager kom i bruk. Bare i sentrale flatbygder nær byene fikktegltak en viss utbredelse. Først omkring 1900 fulgte fjellbygdene og andre utkantstrøk etter, men da var alternativene flere, og ofte var det skifer, bølgeblikk, flis eller papp som erstattet torvtekking. Også i byene hadde bolighus vanligvis torvtak i middelalderen og de neste 100-200 årene. På det eldste kobberstikket av Bergen fra omkring 1580 avbildet Hieronymus Scholeus småfe beitende på mange hustak, og det tyder på at både disse og mange andre tak må ha vært tekket med torv.

På 1600- og 1700-tallet fant importert teglstein veien til byenes tak, mest på rike borgeres hus og på offentlige bygninger. I Christiania ser det ut til at kong Christian IVs påbud om tegltekking ble konsekvent håndhevet allerede rett etter at byen ble flyttet i 1624, men i Trondheim hadde nær 30 % av bolighusene torvtak ved branntakseringen i 1766. Valg av tekkemåte var tydelig et spørsmål om økonomi og sosial posisjon; det var stort sett bare småkårsfolk i små hus med lav takst som bodde under torv- eller bordtak. Ennå et stykke inn på 1800-tallet var mange småhus der og i andre byer tekket med torv eller bare bord. Større utbredelse fikk tegltakene først da norske teglverk for alvor ble etablert på slutten av 1700-tallet.

Bygder som ennå brukte torvtak ved inngangen til 1900-tallet gikk etter hvert over til andre tekkematerialer, men overgangen tok tid. I Hornindal var det ennå i 1933 torv på ¾ av alle tak. Etter hvert ble skifer, spon og flis eller stikker mer utbredt, deretter bølgeblikk og papp, og så fulgte betongtakstein, bølgeeternitt og nye platematerialer av metall eller plast.

Men nettopp mens torvtak som en dagligdags foreteelse var i ferd med å bli borte, fikk skikken et brått oppsving. Nasjonalromantikken omkring 1900 åpnet to nisjer for overlevelse. Den en var friluftsmuseene og kulturminnevernet med de fredede husene, den andre var hyttene som byfolk med begeistring for natur og friluftsliv skaffet seg.

Omkring 1950 var kontinuiteten i den eldgamle torvtakstradisjonen brutt. Nye tak ble knapt lagt med torv på alminnelige bruksbygninger, selv om noen ble holdt ved like. Men på hus vernet som kulturminner ble torvtakene ansett som viktige, og det samme syntes mange hytteeiere. Mange av de tidligste fjellhyttene var dessuten bygdefolks avlagte stuer som byfolk kjøpte og flyttet, som en lettvint måte å skaffe seg husvære i naturen. Fra særtilfellene kulturminner og hytter begynte torvtakene å finne veien tilbake til den alminnelige husbyggingen. I de seneste tiårene er de blitt stadig mer vanlige på nye boliger og bruksbygninger, også i byene.

 Fra Wikipedia

Om skifertak

Skifertak er en gammel og god måte å tekke tak på, og har lang holdarhet. Gode skifertak vil derfor kunne ligge i mer enn hundre år med et minimum av ettersyn.

Skiferen finnes i flere former. Lappheller eller ruteskifer er mest vanlig. I eldre tid var det vanig å bruke skifer i ubearbeidet form. Skiferen er oftest grålig i fargen, men finnes i ulike valører.

Skifer er et tekkemateriale som var mye brukt på på 1800-tallet og helt til utpå 1950-tallet. Selv om skifertak nå opplever en renesanse, blir den i mindre grad brukt på nye hus. Aukrustsenteret i Alvdal er et godt eksempel på skiferbruk i nyere tid.

Kvalitet på skiferstein variere etter hvor den kommer fra.For å finne ut om skifersteinen er av god kvalitet, hard, kan man slå på den, gjerne med et stykke hardt tre. Skiferen skal ha god hard klang, ikke dump eller matt. En dump eller matt lyd kan indikere at steinen er porøs, og derfor lett kan brekkes.

Skiferstein, uavhengig av type, sorteres i tykkelser før den legges. Den tykkeste legges nederst mot takfoten, og den tynneste legges lengst mot mønet. Det er vanlig å dele skiferstein inn i fire tykkelser.

Skifersteinen ble opprinnelig lagt rett på troet (undertaket). I dag den blir den vanligvis lagt på lekter.

Fra Wikipedia